Nils-Reidar Abrahamsen
Fersk bymann etter et halvt århundre i Mjøndalen – tett omsvøpt av mammas morgenbrød og daglige kinnnuss. Hjemmeskolert, sosialt urørt og fortsatt overrasket over at butikker har åpningstider. Har aldri hatt kjæreste, men ble ammet til han var tolv, så nærhet har han kjent. Nå står han alene i Oslo – klar for å finne seg selv, forhåpentligvis uten å gå seg bort.
Adriano Olivier/De Castello
Halvt italiensk, med et glimt av både fransk finesse og norsk rot. Fortiden hans er alt annet enn ren, men etter noen år bak murene har han søkt nye rytmer i Oslo. Bak de nøye trente musklene og et blendende smil skjuler det seg mer enn ett lag – og kanskje et par hemmeligheter. Noen sier han er en himbo, andre sier han bare endelig tør å være seg selv.
Gerhard Nein Häagen-Dazs
Eldre herre med stokk, synderegister og sterk dragning mot kakefredag og Bon Jovi. Bor på Manglerud Eldresenter, kjører rød Golf og blir akutt senil hver gang han ser blålys. Har funnet Gud på sine eldre dager, men holder fast ved kaospreget småkriminalitet – gjerne i dress og med et litt for hjemmelaget advokatbevis. Lever etter et enkelt livsmotto: ingen synd, ingen mening.
Guri-Trude Bryn Rimmen
Psykolog og sexolog med spesialisering i kjønn og seksualitet – og en neglfil i penalet. På dagtid klinisk og klartenkt, på kveldstid Frøken Peggerud med pisk og psykoanalyse. En barbiefeminist med høy IQ, høy hæl og et hjerte for andres daddy issues. Hun gjør inntrykk der hun går – og etterlater seg mer enn bare glitter.
Et halvt århundre gammel – og endelig løsrevet fra mammas lune fang og Mjøndalens trygge ruter. Nils-Reidar Abrahamsen er det nærmeste du kommer en uskyldig nyfødt i voksen kropp. Etter 50 år i samme hus med moren Grete-Beate, hvor han ble hjemmeskolert, helsestelt og ammet til han var tolv ("det var naturlig for oss begge", pleier han å si), har han nå tatt det største steget i sitt liv: flytte for seg selv til Oslo.Han ble født 3. juni 1974 – sju uker for tidlig, etter det moren omtaler som en “vellykket aften” tidlig i november året før. Hvem faren er, vet hverken han eller Grete-Beate med sikkerhet – men hun har alltid sagt at det “står mellom fem stykker, alle fra samme kveld på samfunnshuset.” Nils-Reidar har ikke spurt mer.Han er sosialt nyklekket. Har aldri hatt en jobb, aldri hatt en kjæreste, og vet fortsatt ikke hvordan man kjøper seg bussbillett uten å spørre en voksen. Han har alltid trodd at butikkene bare "var åpne når man trengte noe", og ble dypt forvirret første gang han møtte et skilt med åpningstider. Likevel er det én ting han kan: videospill. Og én ting han elsker: mammas morgenbrød med sjokade, servert med et nuss på kinnet. Hver eneste dag. Nå som han bor alene, forsøker han å speile de samme rutinene, men det er ikke lett å finne riktig type brød – eller et menneske som vil gi ham et godnattkyss.Han har en genuin tro på det gode i mennesker, en godhjertet naivitet som gjør at han ofte havner i situasjoner han ikke helt forstår – og først etterpå skjønner at han kanskje burde løpt. Men han løper sjelden. Han står, ser, venter, og spør høflig: "Unnskyld, hva gjør man egentlig nå?"Et ekte byeventyr i sakte tempo – med matpakke i sekken, et uskarpt farsbilde i bakhodet og hele livet foran seg. Klar for å bli voksen, kanskje finne kjærligheten, og forhåpentligvis finne seg selv før han går seg bort i Frognerparken. Igjen.
Noen menn går inn i et rom og ber om oppmerksomhet. Adriano går inn – og stillheten følger.
Halvt italiensk, et snev av fransk finesse og roen til en nordmann som vet når han skal tie og bare se på deg… lenge nok til at du glemmer hva du skulle si.Han er ikke bare kjekk – han er et problem. Den gode typen. Den som får deg til å lure på om det fortsatt finnes sånne menn. Den typen som plutselig står utenfor med en kurv ferske råvarer og sier “slapp av, jeg lager middag.” Ikke fordi han vil imponere – men fordi det er hans måte å være nær Nonna igjen. Fordi mat for ham er språk, omsorg og hjem.Og mens du fortsatt er mo i knærne av en sitronduftende pastarett og brødet han bakte selv, tar han deg i hånden og spør: “Vil du danse litt?”
Solnedgangen. Piknikduken. Et glass rosé. Kanskje bare én sang. Kanskje hele natta.Historien hans? Vel… noen sier han en gang var en av Europas mest diskrete fluktmestere. At han kunne få deg ut av hvilket som helst land, så lenge du sa “vær så snill” riktig. Interpol fikk ham til slutt, men det er ikke fengsel som former ham – det er løftet han ga Nonna mens hun holdt hånden hans. Da han kom ut, sto fetteren Luca klar og kjørte ham rett til flyplassen. Norge ble neste stopp. En ny start. Nye hemmeligheter.Men du trenger ikke vite alt. Faktisk – det er kanskje nettopp det du aldri vil få. For han er mystisk. Leken. Full av sjarm og blikk som gjør det vanskelig å stå oppreist. Og stemmen? Norsk. Uten aksent. Dyp, trygg, og akkurat så sensuell at den nesten føles privat.Han legger ut bilder på Instapic, selvsagt – av seg selv i åpen skjorte, med nybakte croissanter og espresso ved havet. Han vet han er deilig. Men han er også han som gir deg jakka uten å si noe. Som sier “det går bra” og får deg til å tro på det. Som klemmer litt for lenge – men akkurat nok.Og duften? En signatur. Kardemomme, patchouli og sandeltre. Varm, krydret og kremet. En duft du ikke vil – eller klarer å – glemme.Så ja. Hvis du noen gang har drømt om en mann som lager mat med hjertet, danser med deg under stjernene og gir deg alle klemmene du trenger og litt til... da har du allerede begynt å lete etter Adriano.Kjønn er bare etiketten på flasken – han bryr seg mer om smaken.
83 år ung i kropp, sinn og kriminell fremtid. Tidligere veldig aktiv i en swingersklubb på 70-tallet i Mjøndalen med sin første kone Agnethe — resten av tiåret er svidd bort fra hjernebarken etter fyll, fest og syre. Nå bor han på Manglerud Eldresenter, hvor han nekter å bruke rullestol fordi “stokken har personlighet”. Kjører en rød Golf fra 90-tallet med handicapkort i ruta og en bensinlukt som slår ut småbarn og svake sjeler.Han har funnet Gud igjen de siste årene, men holder fortsatt fast ved mottoet: «Om man ikke synder, døde Jesus for ingenting.» Mellom syndene synger han med full innlevelse på «Livin’ on a Prayer», med kamferdrops i kjeften og tårer i øynene. I baksetet ligger alltid ei rullekake, klar til å deles med en gjeng pensjonister som vet å sette pris på en god fest og en dårlig avgjørelse.Gerhards spesialitet er uorganisert kriminalitet — ikke for mangel på planer, men fordi alt går til helvete før noen rekker å si “rullator”. Blålys utløser akutt demens, og han ringer som regel barnebarnet Steini for å si at han “ikke finner buksene sine”, i håp om å redde både æren og de 60 posene med dop han har dytta ned i bleieposen.Han har sine sider, men det han ikke har, er en stram fisering etter en litt for entusiastisk romanse. Kvinner med bein i nesa og ei god knyttneve har alltid hatt en spesiell plass i hjertet hans — helst de som kan slå hardt og elske enda hardere. Skulle du trenge å finne veien til den gamle mannens hjerte, så er det enten via kakedisken eller bingorommet, hvor han fortsatt er en av de mest høylytte og engasjerte bidragsyterne i bingobanden.Han har alltid trodd at ord med «f» i er franske gourmetbegreper, og insisterer fortsatt på at «fitte» er fransk for sjømat. På sine eldre dager har han også begynt å tenke stort. Per dags dato står han mellom to forretningsidéer: en eksklusiv kabaret-restaurant med navnet Gerhards Fitteri, og et utleiekonsept han mener byen virkelig mangler – BestefarUtleie™.
Psykolog. Klinisk sexolog. Og av og til alternativ terapeut med pisk, samtykke og skarpt blikk for maktdynamikk.Hun kler seg helst i rosa, kjører bil uten tak, og lever et liv som minner litt for mye om Barbie med mastergrad og mørk humor. En girly pop-dronning med hjertet fullt av glitter og hodet dypt i tung faglitteratur. Når hun ikke er på jobb (eller hjelper folk med undertrykt autoritetsangst hjemme), lever hun for prosecco, høy musikk og venninnekvelder med klinegaranti og krisehåndtering.Guri er en ekte girls’ girl. Hun backer jentene sine og hyper opp vennegjengen og sørger alltid for at noen holder håret ditt når du trenger det.Streng? Nei, ikke ofte. Men når det skjer – særlig med lokallegen Berit, som stadig glemmer hansker og pasientjournaler – kommer Guri frem med sin psykologiske slegge, servert med smil og en passivt-aggressiv henvisning til et fiktivt kurs i basal menneskeforståelse.Hun elsker å feste – på dansegulvet eller hjemme – og tar ekstra vare på bestevennen Steini, som hun også er støttekontakt for. Hun gir omsorg, is og humor på kjøpet. Man kunne tro hun har en sugar daddy i bakhånd, men på jobb har hun en mommy-utstråling som både utfordres og settes pris på.På kveldstid trer hun inn som Frøken Peggerud — en dominatrix uten like. Med pisk, psykoanalyse og en lekende, streng hånd styrer hun maktdynamikker som får deg til å revurdere alt du trodde du visste om grenser, samtykke og lyst.Guri leser mennesker som bøker. Noen ganger setter hun dem pent tilbake i hylla, andre ganger låner hun dem med hjem for videre vurdering. Alltid med respekt, samtykke – og kanskje en diskret kommentar om hvor godt de kler mørke farger.